Jaha, min plan om å få til ukens sang hver uke gikk jo rett i dass (eller toiléen, på pen bergensk). Men eksamensforberedelsene i forrige uke tok lengre enn planlagt, og de fleste kveldene ble klokken nærmere 23.00-midnatt før jeg engang fikk lagd meg middag. Vel, sånn kan det gå.
Anyway, i og med at jeg skal levere inn hjemmeeksamen neste torsdag, og så reise hjem et par dager senere, har jeg jo ingen ting jeg absolutt MÅ gjøre. Vel, ingenting som jeg ikke kan ta en times pause fra for å poste ukens sang, ihvertfall.
Som den observante leser har lagt merke til, er dette ukens sang nummer 42.
42. 6×7. 101010 i binærtall. Favorittallet mitt. Et av Lost-tallene. Svaret på det store spørsmålet om livet, universet og alt mulig, hvis man skal tro Douglas Adams. Og det gjør man jo, ikke sant?
25. mai er det Towel Day, hvor alle som deltar har med seg et håndkle overalt hele dagen. Det er nemlig viktig å alltid vite hvor ens håndkle befinner seg.
Så ukens sang er fra filmatiseringen av The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy, som kom ut i 2005, med blant annet Martin Freeman i hovedrollen, og fantastiske folk som Alan Rickman, Stephen Fry og Bill Nighy i biroller og som er regissert av Garth Jennings, som også regisserte den strålende filmen Son of Rambow. Den heter So Long & Thanks For All the Fish, og ifølge IMDB fremføres den av Hilary Summers, Kemi Ominiyi & The R’SVP Voices. I begynnelsen er det også en introduksjon av Stephen Fry, som etter min mening har en av verdens beste stemmer.
Så, her er ukens sang nummer 42. Enjoy, og husk: DON’T PANIC.
It’s an important and popular fact that things are not always what they seem. For instance, on the planet Earth, Man had always assumed that he was the most intelligent species occupying the planet, instead of the third most intelligent. The second most intelligent creatures were of course dolphins, who, curiously enough, had long known of the impending destruction of the planet Earth. They had made many attempts to alert mankind to the danger, but most of their communications were misinterpreted as amusing attempts to punch footballs or whistle for tidbits. So they eventually decided they would leave earth by their own means. The last ever dolphin message was misinterpreted as a surprisingly sophisticated attempt to do a double backward somersault through a hoop while whistling the Star-Spangled Banner, but in fact the message was this: So long, and thanks for all the fish.
So long and thanks for all the fish
So sad that it should come to this
We tried to warn you all, but oh dear
You may not share our intellect
Which might explain your disrespect
For all the natural wonders that grow around you
So long, so long, and thanks for all the fish
The world’s about to be destroyed
There’s no point getting all annoyed
Lie back and let the planet dissolve around you
Despite those nets of tuna fleets
We thought that most of you were sweet
Especially tiny tots and your pregnant women
So long, so long, so long, so long, so long
So long, so long, so long, so long, so long
So long, so long, and thanks for all the fish
If I had just one last wish
I would like a tasty fish
If we could just change one thing
We would all have learned to sing
Come one and all
Man and mammal
Side by side in life’s great gene pool
So long, so long, so long, so long, so long
So long, so long, so long, so long, so long
So long, so long, and thanks for all the fish
Toodle pip, old chap.
