Ok, så var det kanskje ikke Galtvort som var mitt mål da jeg satte meg på toget onsdag for nesten en uke siden.
Men jeg følte det litt slik, da jeg satte meg ned på plassen min, som var ved siden av en eldre herremann. Utenfor vinduet på den andre siden av midtgangen sto mamma og pappa og vinket og smilte. Jeg så pappa prøve å signalisere noe til meg, men forsto ikke hva. Han dro telefonen opp av lomma og ringte til meg, for å foreslå at jeg kunne sette meg i kafevognen når toget hadde dratt fra stasjonen.
Litt etter begynte han å vinke og leke mimeleken igjen. Idet han skulle ta telefonen opp igjen, begynte toget å gjøre tegn til å ville flytte på seg. Pappa ringte for å si noe om at nå dro toget fra plattform ni og en halv. Jeg minnet ham på at det var ni og trekvart. Så ønsket han meg en god reise.
Frøken Ingrid skal nå avsløre at dette var en stor begivenhet. Det var nemlig første gang hun skulle ta tog alene, og kun den fjerde gangen noensinne. For siden min lillesøster dro for å besøke søskenbarnet vårt, som er et par måneder yngre enn henne (og de har brukt store deler av sommeren til å omtale seg selv som “tvillingene”), og mamma og pappa skulle kjøre hjem, ville jeg ta tog.
Det første av togene (for det var to) dro fra Oslo S med destinasjon Trondheim, ankomst en gang sent på kvelden. Jeg tenkte at hvis ingen satte seg i setene overfor meg og den eldre herren (som viste seg å være en hyggelig kar som skulle til Fauske), slik at vi begge fikk bedre plass. Men ved Gardermoen var det to stykker som satte seg på disse plassene. En dame, en mann. Damen var norsk, og skulle til Trondheim. Mannen var amerikansk, og sa at han skulle også til Trondheim (selv om det viste seg at han skulle til Mosjøen).
Denne mannen fascinerte meg. Han var fra Minnesota, og etter hva jeg kunne oppfatte, het han Billy. Han var høy og lyshåret, og damen, som jeg mener å huske het Kristine/Christine, bemerket at han kunne faktisk gått for å være norsk. Han kunne fortelle at han hadde norske aner, og at han blant annet elsket grøt (som jeg først oppfattet som “grub”), “lefsa”, og Jarlsberg, som faktisk er frk. Ingrid’s absolutte favorittost. Han kunne videre fortelle at han studerte til å bli en anestesilege, og at han enten hadde en bror, eller en venn, som het Andreas (min bror heter Andreas).
Denne damen, Kristine/Christine, hadde visstnok bodd i både Berlin og Irland, og hadde utmerket engelsk uttale. Jeg syntes det var veldig fascinerende å høre på dem, mens jeg leste Harry Potter and the Philosopher’s Stone, og jeg må bare ærlig innrømme at det var første gang jeg leste den på engelsk.
Tilbake til denne eldre herren. Et par minutter uti reisen hadde jeg, som ikke kjente noen og ikke er så altfor komfortabel med folk jeg ikke kjenner, funnet fram Harry Potter-boka og lest litt. Sidemannen min spurte om jeg skulle på ferie, og da kunne jeg svare at jeg skulle hjem. Så spurte han om jeg hadde besøkt slekt i Oslo-området, og da sa jeg at nei, jeg hadde besøkt slekt i Bergen, men jeg skulle ta toget fra Oslo, ettersom jeg hadde vært på en snarvisitt hos min tante.
Deretter spurte han hvor jeg skulle ta toget til, og jeg må bare si at jeg syntes det var uvant, men svært hyggelig, at en vilt fremmed snakket med meg. Jeg svarte at jeg skulle til Bodø, og da sa han at han skulle til Fauske. Deretter ble det stille en stund, han så ut av vinduet, og jeg vendte tilbake til boka.
Litt senere på dagen, mens Billy og Kristine/Christine snakket om et eller annet, kom følgende samtale (Jeg liker ikke å skrive på dialekt, men jeg følte at sidemannens “replikker” ble feil på bokmål):
Sidemannen: Læs du mye sånn der Harry Potter? Jeg: Eh, ja, en del. Sidemannen: Har du vært på TV med det der? (Eller noe i den duren) Jeg: Eh, ja, jeg har vært på Kvitt eller dobbelt, men ikke med Harry Potter, det var Monty Python. Sidemannen: Ja, æ syntes at æ kjænt dæ igjen.
Denne mannen kjente meg altså igjen fra da jeg var på TV i fjor høst! Jeg måtte nesten smile, selv om jeg anser det som en liten fiasko.
Digresjon: For de som ikke vet det, søkte jeg om å være med på Kvitt eller dobbelt i fjor. Jeg hadde søkt et par år tidligere, da med Harry Potter som tema. Jeg valgte temaet Monty Python’s Flying Circus, og hadde egentlig ikke noen særlig forventning om å komme med. Men jeg var en av de få heldige, og kom meg helt til innspilling i TV-studio. Der gikk jeg ut på 12.000-kroners-spørsmålet. Jeg ble jo selvfølgelig skuffet, men valgte å se på det slik: Bedre å tape 12.000 enn 96.000 kroner.
Da tiden kom for at episoden, som var den første i denne sesongen, skulle vises på TV, var jeg jo spent på hvordan det så ut. Da tiden kom til at mitt “nederlag” skulle vises, ble jeg nesten litt sjokkert, for de hadde redigert det så det virket som om jeg hadde svart annerledes enn det jeg faktisk hadde!
Spørsmålet omhandlet navnet på en sketsj, og jeg hadde kommet fram til to av tre ord: “Loony/Loon” og “Exhibition”. Det tredje ordet var forøvrig “Ideal” (Ideal Loon Exhibition). Og disse NRK-ansatte hadde fått det til å virke som om jeg kun hadde ordet “loony” med i mitt svar. Jeg ble jo litt sint, og pappa syntes nesten vi burde klage, men slik er det jo i televisjonsverdenen: Ting endres.
Nåja, jeg fikk iallfall et fancy spill og en iPod (som jeg aldri fikk til å virke), samt en spørrebok. Og en opplevelse for livet.
(Grunnet at jeg har veldig mye å si, velger jeg å dele dette blogginnlegget i to deler.)
Tilbaketråkk: Home at last | Deadparrot