God dag!
Nok en gang falt alle bloggplaner sammen, og det er måneder siden sist. Business as usual, altså.
Jeg tror kanskje at jeg mistet lysten en (god) stund.
Men nå vil jeg prøve å komme i gang igjen. Jeg har blitt inspirert av min venninde Evita, som – sammen med venninde Ida – befinner seg i Southampton på utveksling (lucky bastards!), og hun skriver en meget god blogg – på nynorsk, tilogmed (fantastisk!) – samt min storesøster Linda, som har startet en blogg hvor hun skriver om et slags scrapbook/fotoalbum konsept som heter Project Life, og som virker veldig interessant.
Kanskje det hjelper at jeg har lastet ned WordPress-appen, for det er jo mye enklere å ta en telefon ut av lommen og taste i vei, enn å hente datamaskinen, sette seg til rette og blogge. Dessuten er det lettere å åpne en ny fane i nettleseren og glemme skrivingen.
Jeg har funnet ut at å planlegge innleggene (ihvertfall flere av gangen) ikke funker for meg, så ting kommer sannsynligvis til å bli random. Intet nytt der, altså.
Men et mål har jeg: jeg skal poste ukens sang i morgen, “til glede for nye lesere, og til ergrelse for gamle (hvis jeg ennå har noen, da)”. Og så må jeg jo skravle virtuelt om ting som har skjedd siden sist, og om det nye semesteret!
Nå sitter jeg her i stuen, ser på regnet og hører på trafikken utenfor vinduet. Jeg burde egentlig lese ENG122-pensum til i morgen, men internett er så mye mer forlokkende.
Jeg har tilbragt en god del tid den siste uken med å lese pensum, faktisk. Fra mandag til torsdag har jeg lest fra ca. 5 til 8 timer hver dag. Flink? Flink. Dog, det skal sies at det har vært sånt som dopauser og spisepauser og rett og slett hjernepauser innimellom. Men til meg å være er det ekstremt bra!
Ingrid later som om hun leser noe meget interessant i pensumboken. Hun ser ikke ut som en fjortis i det hele tatt. Og den fine bursdagskronen som hennes venninde Evita lagde er synlig i bakgrunnen.
Siden husverten og en snekker har vært og byttet vinduer på kjøkkenet og soverommet mitt denne uken, har jeg endelig tatt i bruk bibliotekets lesesaler. Det vil si, alle de ordentlige plassene var tatt, så jeg satt inne på kopi/tidsskriftsrommet. Det var egentlig en fordel, tror jeg, for der var jeg stort sett alene. Jeg har, som du kanskje vet (og som jeg planlegger å skrive mer om snart) ADHD, og har derfor vanskelig for å konsentrere meg hvis det er mange ting, folk og lyder rundt meg.
Tenk så kult om universitetsbiblioteket så sånn ut! Da tror jeg nesten ikke jeg hadde gått derfra...
Det var riktignok bare to dager jeg var der, da. På mandag skulle egentlig Stian komme og hente nøkkelen sin, som han hadde forlagt på bursdagsfesten min på lørdag. Men han glemte det, og kom på tirsdag istedet. De to dagene satt jeg hjemme i stuen og leste, og det gikk egentlig ganske bra (sånn konsentrasjonsmessig sett). Den godeste frk. Sylvi-Ann, som jeg bor med, har nemlig vært hjemme denne uken, så jeg har hatt kåken heeeelt for meg selv.
Siden husverten og snekkeren skulle komme klokken 08.00 på onsdag, fant jeg ut at jeg skulle dra inn til byen. Da skulle jeg ordne meg nytt Skysskort, og være kul og urban og spise frokost på en kafé eller noe slikt. Jeg endte opp på Solbrød på kjøpesenteret Exhibition, hvor jeg betalte over 30 kroner for et halvt rundstykke. For å si det sånn; det var godt, men ikke SÅ godt…
Etter det tuslet jeg opp til biblioteket og fant meg plass. Der satt jeg til litt før stengetid, og gjorde meg ferdig med en god del av Sosiolingvistikk I-pensumet. Resten leste jeg på torsdag, da jeg også befant meg på lesesalen, siden jeg fikk beskjed fra husverten om at de ikke var helt ferdig med vinduene på onsdag.
Sånn ser de nye vinduene mine ut! I wish...
Fredag tok jeg fullstendig fri. En kombinasjon av lange timer med lesing, lite søvn (hvem står opp før åtte?!) og litt latskap førte til at jeg daffet rundt her hjemme, flyttet ting inn på rommet mitt (siden jeg måtte flytte sengen sånn at snekkeren kom til), og så film, etter å ha laget sånn ovnsstekt nachochips med tacokjøtt og ost på. Mmmmm…
I går var også hovedsakelig fridag (altså, det står studieuke på papirene, men flere av foreleserne har kalt det høstferie, så jeg unnskylder meg med det…), men jeg fikk lest litt av Sosiolingvistikk II og ENG122. Hurra for det.
I dag sov jeg ahahahaaaltfor lenge, men når jeg først var oppe, og hadde spist frokost (egg og bacon, yumyum!) og satt på en maskin med klær, satte jeg meg ned og leste grammatikkpensumet for den kommende uken. Nå skal jeg straks igang med ENG122. Yay.
Såh; dette var en noenlunde kjedelig oppsummering av uken som har gått. Jeg lover at jeg skal gjøre neste skribleri mer interessant! Jeg planlegger blant annet en særdeles dyptgående analyse av forskjellene mellom tilstanden som tenåring og tilstanden som voksen (med andre ord: jeg skal skrive om at jeg har blitt 20, osv.), et bildeinnlegg (burde det være “en dag i Ingrids liv”, eller bare random bilder? Begge? Ja?), og det ovennevnte om ADHD. Jeg skal velge ut noen bilder fra i sommer, og skrive litt om det. I tillegg skal jeg starte opp ukens sang igjen, og komme med de første ukens film og ukens/månedens bok (har ikke bestemt meg ennå).
Virker dette interessant i det hele tatt, kjære leser? Eller fryktelig kjedelig? Skal jeg sette disse planene til verks? Eller skal jeg legge dem i skuffen merket “What the F**K where you thinking”? Should I stay or should I go? Jeg venter i spenning!
Nå sitter man her på rommet og skal egentlig skrive oppgave. Vel, skrive videre, ettersom man har hatt veiledning (ikke at det hjalp så mye), og den skal leveres i den kommende uken. Woohoo.
Rommet mitt er, for første gang på veldig lenge, ryddig. Det vil si at jeg stappet alt rotet under senga, inn i skapet, eller – som med kofferten – satte den ned i boden. Jeg fikk nemlig et uplanlagt besøk av kamerat Stian i går, og tenkte at det kunne jo ikke akkurat se ut som et bomba horehus.
Så nå trenger jeg ikke å trippe over klær, bøker og hvemvethvaannet for å komme meg rundt. Ikke at det er så mye plass å bevege seg på, da, men det er jo greit å kunne se senga, og ikke haugen med klær som vanligvis ligger der. Jeg er virkelig nødt til å skaffe meg en skittentøyskurv og sånne bedroller-ting. Om bare det forbaska stipendet kan ordne seg snart…
Jeg følte bare for å blogge litt, selv om det ikke var så mye mening eller viktig informasjon i skribleriene. Jeg skal heller skrive et ordentlig innlegg neste gang. Jeg lover.
Jeg vil bare utsette å måtte jobbe med oppgaven. Det er så mye annet jeg heller har lyst til! Ta bilder, redigere bilder, lese (om det så må være pensum), tegne, skrive en novelle, spille Angry Birds på mobilen…
Skrivebordet mitt. Skulle tro det var enklere å konsentrere seg nå som det er ryddet, men neeeeida...
Nei, jeg får vel bare ta meg sammen, plugge i øreproppene, lete fram et soundtrack (det hjelper virkelig når man skriver oppgave!), og sette i gang med arbeidet.
Det er over to og en halv måned siden jeg blogget sist. Altfor lenge. Jeg hadde jo slike grandiose planer, om å bruke sommeren til å gjøre bloggen min skikkelig bra! Istedet gikk tiden med til andre ting.
Det har skjedd mange ting i sommer, mest positivt. Jeg har hatt det gøy med gamle venner, jeg har fått noen nye, jeg har tilbragt tid med min kjære familie. Jeg har flyttet inn i en ny bopel (som er særdeles mye bedre enn den gamle, bortsett fra at rommet mitt er mindre. Men her er det ihvertfall stue), med min medstudine og venninde Sylvi-Ann.
Jeg har vært fadder for nye studenter, og må innrømme at fadderbarna var en veldig grei gjeng! Glad i en fest og full av liv.
Jeg har også blitt eldre. Mesteparten av denne aldringsprosessen fant sted i dag, da jeg innså at om eksakt en måned forlater jeg tenårenes rekker og blir en ung voksen. Huff.
Såh! Dette er bare et kort lite skriveri. Forhåpentligvis vil jeg bli flinkere til bloggingen utover høsten. Jeg skal ihvertfall få istand en ny header av noe slag. Og prøve å fortsatte der jeg slapp med “Ukens sang”. Jeg leker også med tanken på å starte “Ukens film” eller “Månedens fjernsynsserie”. Kanskje begge. Jeg vil også bli flinkere til å ta bilder til bloggen, så det ikke bare blir masse tekst.
Jeg vil også vite hvordan DU, kjære leser (hvis du fremdeles er her), har hatt det i sommer. Står alt bra til? Hva er planene for høsten?
Nå skal jeg lage meg middag, som i dag er ost- og skinkemuffins (som jeg har en vag erindring av å ha lovt at jeg skulle publisere oppskriften til). Og så, med dette, sier jeg bare:
Først; god sommer til deg, leser! Og hvis du ikke har sommerferie; Ha hahahaha ha ha, nænænænænænææææ, det har jeg!
Jeg sier, eller skriver, jo stadig at jeg skal prøve å poste ukens sang hver uke. Og som regel faller de planene sammen rimelig kjapt. Men nå har det seg altså slik at torsdag for to uker siden leverte jeg inn hjemmeeksamen i ENG125, og bestemte meg for å feire det litt… og endte opp med å drikke en god del øl mens jeg så på Black Books.
Så dagen etter våknet jeg temmelig sent, litt svimmel og hadde en halvtime før jeg skulle treffe Stian, og handle inn til taco og oreomuffins (som ble farlig gode) som skulle fortæres mens man så film. Det tok jo sin tid å lage maten, siden mixeren min nå har bestemt seg for å ikke starte før man skrur den opp til 3, og iblant kommer med en svidd lukt etter kort tids bruk… Dessuten er jeg av den typen hvis bakfullhet blir verre utover dagen, og det faktum at jeg prøvde snus for første gang (det var littegranne godt, men jeg ble ganske kvalm) gjorde ikke akkurat saken bedre.
Og i forrige uke reiste jeg fra hybelen før klokken null syv null null, for å ta toget heimatt, så da hadde jeg naturlig nok begrenset tilgang til verdsveven. In fact, hadde det ikke vært for min fænsi-scmensie mobiltelefon hadde jeg ikke hatt nettilgang i det hele tatt.
Så da kommer min planlagte skole/semestersluttsang i dag. Passende nok heter den School’s Out, av Alice Cooper (see what I did there?), og, vel, den er ganske kul.
Så, without further ado, her er ukens sang nummer 43. Enjoy!
Well, we got no choice
All the girls and boys
Makin’ all that noise
Cause they found new toys
Well, we can’t salute ya
Can’t find a flag
If that don’t suit ya
That’s a drag
School’s out for summer
School’s out forever
School’s been blown to pieces
No more pencils
No more books
No more teacher’s dirty looks
Well, we got no class
And we got no principals
And we got no innocence
We can’t even think of a word that rhymes
School’s out for summer
School’s out forever
My school’s been blown to pieces
No more pencils
No more books
No more teacher’s dirty looks
Out for summer
Out till fall
We might not come back at all
School’s out forever
School’s out for summer
School’s out with fever
School’s out completely
(Jeg putler litt rundt med nye themes her på bloggen, og skal finne en ny header. Derfor ser det slik ut for øyeblikket.)
Ah, det er godt å være hjemme! Etter et strabasiøst studieår hvor jeg har lært mye, både om det vi hadde i pensum og om meg selv, befinner jeg meg nå på soverommet mitt.
For nesten to år siden skrev jeg om mitt store togeventyr, som var første gang jeg tok tog alene, og en av få ganger jeg (fram til da) hadde reist noe særlig alene i det hele tatt. Til tross for noe nervøsitet og slikt, likte jeg den turen meget godt.
Så da tiden kom for å dra hjem etter endt semester for noen uker siden, bestemte jeg meg for at jeg ville reise med tog denne gangen. Jeg hadde fundert på det en god stund allerede, og gjorde beslutningen i eksamensforberedelsestiden.
Planen var egentlig å dra hjem to dager etter eksamen, men det var ikke mulig å få billigbilletter til avganger som klaffet med Hurtigruten før fredag 3. juni. Jeg spyttet i de ekstra 90 kronene for NSB Komfort, som gjorde at jeg kunne koble datamaskinen min til strøm og se på film, og endte da opp med å betale 389 norske kroner for turen til Bodø.
Ved min forrige togtur dro jeg fra Oslo S, men nå startet jeg altså i Bergen, eller Bjørgvin, som jeg pleier å si. Togets avgangstid var 07.58, og siden jeg ikke ble ferdig med å pakke koffertene før rundt halv tre på natten, hadde jeg ikke tatt sjansen på å sove. Da jeg ventet på bussen som ville føre meg fra Løbergsveien til Festplassen, oppdaget jeg at ørepluggene mine var ødelagte. Heldigvis hadde jeg de som hører til mobilen!
Jeg liker å ha god plass når jeg reiser, spesielt over lange avstander. Så til min lykke hadde jeg to seter for meg selv nesten hele veien! På de to første togene (Bergen-Oslo, Oslo-Trondheim) var jeg uforstyrret hele turen, men på nattoget til Bodø var det en jente omtrent på min alder som satt ved siden av meg. Men jeg antar at hun fant en bedre plass, for hun forsvant en god stund, og kom så tilbake og hentet tingene sine.
Jeg hadde en stund å vente i Oslo, så jeg lette etter et sted å kjøpe nye øreplugger. Jeg fant en slik Telekiosk, men det viste seg at jeg hadde kjøpt feil type, og da hadde jeg ikke tid til å gå og bytte dem. Så det var 399 bortkastede kroner…
Anyway. På nattoget hadde jeg ikke mulighet til å lade opp pc’en, så da den gikk tom for strøm prøvde jeg å lese litt i en bok, Catch-22 av Joseph Heller. Men lyset i vognen var temmelig dårlig, så jeg endte opp med å teste ut mobilkameraet og dets funksjoner (Jeg planlegger en liten montasje som muligens vil komme i et senere innlegg).
Da jeg ankom i Bodø pissregnet det. Jeg angret veldig på at jeg hadde tatt på meg joggesko. Det var svære vanndammer og sølepytter overalt, og jeg var rimelig fuktig da jeg kom til Hurtigruteterminalen, hvor jeg skulle innkvartere bagasjen, før jeg vandret inn til Glasshuset. Etter å ha kjøpt frokost gikk jeg rundt i butikkene og kikket litt, men visste at jeg ikke hadde råd til noe. Så fant jeg veien til Kafé Kafka, hvor jeg kjøpte en cappuccino og leste i et par timer.
Deretter gikk jeg tilbake til terminalen, og buksen min, som fremdeles var temmelig fuktig etter turen inn til sentrum ble fullstendig gjennomvåt, så jeg måtte finne fram joggebuksen fra kofferten og skiftet på båten. Jeg fant meg en meget behagelig plass i en fremre salong. Det var en god del bølger på turen, og det var den eldste hurtigruten, så noen stakkarer ble nok temmelig sjøsyke.
Og så var turen over! Jeg ankom Svolvær, hvor mor og lillesøster ventet, og så dro vi hjem. End of story.
Faen, nå er jeg så JÆVLIG lei av å sitte med en bedriten eksamensoppgave som ser ut til å være umulig å fullføre på en måte som ikke er helt crappy.
What the FUCK was I thinking?
1. Compare some of the non-fictional prose writings (not novels or short stories) from the Victorian Period (by Arnold, Pater and/or Fawcett) and the later twentieth century (by Orwell and/or Williams) in terms both of their structure and in their approach to social and political issues.
Det er oppgaveteksten. Hadde det ikke vært for at jeg virkelig mislikte skuespillet som en av de andre oppgavene handlet om (Blasted av Sarah Kane. Jeg syns faktisk det var litt ubehagelig å lese det), og at jeg ikke ble ferdig med boken fra den andre (To the Lighthouse av George Eliot. Jeg prøvde å lese den TRE ganger, men måten den var skrevet på gjorde det vanskelig), så hadde jeg valgt en av dem istedet.
Halvparten av det som står i tekstene av Arnold, Pater, Fawcett, Orwell og Williams er forvirrende, og den andre halvparten er enten uinteressant, urelevant eller kjedelig (med enkelte unntak).
Fair enough, jeg kunne jo sikkert ha brukt tiden mer effektivt, men når jeg ikke vet hvor jeg skal begynne er ikke det så jævlig enkelt. Til nå har jeg skrevet nesten 1700 ord, noe som betyr at jeg er litt mer enn 800 ord unna den nedre grensen for besvarelsen. Dessverre må over halvparten av det enten kuttes eller redigeres kraftig.
Hvorfor syns universiteter at det er en god idé å slenge ut dustete oppgaver, som må være på minimum 2500 ord, og så gi oss en uke til å skrive en eksamensoppgave? Den obligatoriske oppgaven vi hadde tidligere var bare på 1500-1800 ord, og vi hadde ukevis på den!
Jeg skjønner jo at dette er for å teste kunnskapen vår og alt det der, men kunne de ikke ha gjort det med oppgaver som ikke var så bedritne? Hadde de i det minste latt oss bruke Nineteen Eighty-Four (som er en av de beste bøkene jeg har lest på lenge), hadde jeg hatt en sjanse til å skrive en decent oppgave. Men neeeeeida. Non-fictional, my ass.
Hvordan skal jeg liksom gjøre dette? Etter flere gjennomganger av alle tekstene har jeg bare funnet noe ordentlig brukbart i to av dem, ettersom de hovedsakelig ser ut til å dreie seg om kultur og språk, og ikke sosiale og politiske temaer, slik som oppgaveteksten etterspør. Og et par av tekstene finner jeg heller lite om på nettet også. Og det hjelper lite at det er elendig vær ute, og at opptil flere i bygningen har en forsmak for stygg musikk.
Whatever. Akkurat nå er det beste jeg kan gjøre med frustrasjonen å skrive dette heller menings- og innholdsløse blogginnlegget, og håpe at jeg i det minste kan nå minimum for teksten. Så lenge jeg består, er jeg fornøyd, så kan jeg heller ta sommerferie og slippe å tenke på dette på et par måneder.
Om knappe ti dager tar jeg toget hjemover, og jeg gleder meg sinnssykt, både til å komme hjem, og til selve reisen. Tog er favorittreisemåten min, til tross for at jeg bare har reist over større avstander to ganger, og tatt noen lokaltog ellers. Det er mye mer behagelig enn fly, bedre plass enn i en bil, og det er noe nesten magisk og gammeldags ved det som jeg elsker.
Oh, well. Tilbake til elendigheten. Det eneste positive med de siste dagene er at jeg har oppdaget mye god musikk jeg aldri har hørt før. Spesielt klassisk musikk og soundtracks fra filmer/tv-serier, akkurat nå er det Ringenes Herre. Episk.
Jaha, min plan om å få til ukens sang hver uke gikk jo rett i dass (eller toiléen, på pen bergensk). Men eksamensforberedelsene i forrige uke tok lengre enn planlagt, og de fleste kveldene ble klokken nærmere 23.00-midnatt før jeg engang fikk lagd meg middag. Vel, sånn kan det gå.
Anyway, i og med at jeg skal levere inn hjemmeeksamen neste torsdag, og så reise hjem et par dager senere, har jeg jo ingen ting jeg absolutt MÅ gjøre. Vel, ingenting som jeg ikke kan ta en times pause fra for å poste ukens sang, ihvertfall.
Som den observante leser har lagt merke til, er dette ukens sang nummer 42.
42. 6×7. 101010 i binærtall. Favorittallet mitt. Et av Lost-tallene. Svaret på det store spørsmålet om livet, universet og alt mulig, hvis man skal tro Douglas Adams. Og det gjør man jo, ikke sant?
25. mai er det Towel Day, hvor alle som deltar har med seg et håndkle overalt hele dagen. Det er nemlig viktig å alltid vite hvor ens håndkle befinner seg.
Så ukens sang er fra filmatiseringen av The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy, som kom ut i 2005, med blant annet Martin Freeman i hovedrollen, og fantastiske folk som Alan Rickman, Stephen Fry og Bill Nighy i biroller og som er regissert av Garth Jennings, som også regisserte den strålende filmen Son of Rambow. Den heter So Long & Thanks For All the Fish, og ifølge IMDB fremføres den av Hilary Summers, Kemi Ominiyi & The R’SVP Voices. I begynnelsen er det også en introduksjon av Stephen Fry, som etter min mening har en av verdens beste stemmer.
Så, her er ukens sang nummer 42. Enjoy, og husk: DON’T PANIC.
It’s an important and popular fact that things are not always what they seem. For instance, on the planet Earth, Man had always assumed that he was the most intelligent species occupying the planet, instead of the third most intelligent. The second most intelligent creatures were of course dolphins, who, curiously enough, had long known of the impending destruction of the planet Earth. They had made many attempts to alert mankind to the danger, but most of their communications were misinterpreted as amusing attempts to punch footballs or whistle for tidbits. So they eventually decided they would leave earth by their own means. The last ever dolphin message was misinterpreted as a surprisingly sophisticated attempt to do a double backward somersault through a hoop while whistling the Star-Spangled Banner, but in fact the message was this: So long, and thanks for all the fish.
So long and thanks for all the fish
So sad that it should come to this
We tried to warn you all, but oh dear
You may not share our intellect
Which might explain your disrespect
For all the natural wonders that grow around you
So long, so long, and thanks for all the fish
The world’s about to be destroyed
There’s no point getting all annoyed
Lie back and let the planet dissolve around you
Despite those nets of tuna fleets
We thought that most of you were sweet
Especially tiny tots and your pregnant women
So long, so long, so long, so long, so long
So long, so long, so long, so long, so long
So long, so long, and thanks for all the fish
If I had just one last wish
I would like a tasty fish
If we could just change one thing
We would all have learned to sing
Come one and all
Man and mammal
Side by side in life’s great gene pool
So long, so long, so long, so long, so long
So long, so long, so long, so long, so long
So long, so long, and thanks for all the fish
Fy faen, så jævlig digg å være ferdig med eksamen!
Det var tanken som dukket opp i hodet mitt da jeg hadde sortert de påskriblede arkene i tre bunker, festet dem sammen med de rare festegreiene, og gikk for å levere fra meg makkverket. Lykke til, du som skal lese/vurdere/rette/gapskratte av besvarelsen min.
Etter å faktisk ha gjort en ordentlig innsats med puggingen for en gangs skyld (Og med ordentlig innsats mener jeg to og en halv uke med nilesing, skriving og oppteiping av pensumlitteratur), var det ekstremt godt å levere eksamenen for en drøy halvtime siden. Jeg fikk til mer enn jeg hadde forutsett, men var litt skuffet over at jeg hadde noen temmelig mangelfulle svar, og noen steder, intet svar. Men mot slutten ga jeg bare blaffen i det, for jeg var veldig lei, hadde vondt i hånda og fingrene etter all skrivingen, og ville bare ut av gymsalen på Studentsenteret.
Men anyways. Det er overstått, og jeg har ihvertfall gjort nok til å få bestått. Tror jeg. Håper jeg. Whatever.
Nå må jeg vente i et par timer, og så skal jeg sette meg på Kystbussen, og tilbringe fridagene før hjemmeeksamenen hos min tante, onkel og søskenbarn. Mamma, lillesøster, mormor og min andre tante på morssiden er også der, ettersom min kusine Karoline konfirmerte seg i går.
I mellomtiden tror jeg at jeg skal lese litt i Harry Potter and the Deathly Hallows, ettersom jeg har bestemt meg for å lese den før filmen kommer ut om en måneds tid.
Nå er semesteret snart over! Kjenner at det ikke er så altfor grusomt å tenke på det.
Såh! Hvordan har du det, kjære leser? Alt vel, håper jeg? Og til mine gode venner: Gleder meg vanvittig mye til å treffe dere i sommer!
Jeg har vært fryktelig glemsk når det gjelder bloggen de siste ukene! Hvis det skulle være noen der ute som har lidd som følge av mitt bloggfravær; Beklager. Det er dog en særdeles liten sjanse for at noe slikt er tilfelle. Saken er den at med ferie og pugging og alt slikt har jeg mistet litt interessen for blogging, og tiden har gått veldig fort de siste ukene.
Anyway. Fra nå av skal jeg i det minste prøve å få til ukens sang ordentlig!
Ukens sang er faktisk ikke en sang. Altså, det er (såvidt jeg kan høre) ingen tekst. I morges logget jeg på Facebook, og etter noen øyeblikk sendte storebror meg en sånn Spotifylink. Han gjør slikt iblant. Linken var til en melodi ved navn Sundriped, av noen som kaller seg Com Truise. Jeg hadde aldri hørt om ham/henne/dem før, men likte melodien. Den minner meg om soundtracket på Spyro-spillene, som jeg elsket å spille i mine yngre dager (og som jeg ser fram til å spille i sommer, av *ehem* nostalgiske årsaker), og jeg skal definitivt sjekke ut flere melodier.
…Og det er egentlig historien bak ukens sang nummer 41. Så; Enjoy!
